Hva er allemannsretten?
Allemannsretten gir deg rett til å ferdes og oppholde deg i norsk natur. Den gjelder når du er i skogen, på fjellet, sjøen og elven, i vannene – uavhengig av hvem som er grunneier. Du kan også høste av naturen: plukke bær, sopp og blomster, eller fiske saltvannsfisk.
Ferdselen og oppholdet må skje innenfor rimelighetens grenser, og på en slik måte at du ikke er til ulempe for grunneieren og andre som er på tur.
Du skal alltid ta deg frem med forsiktighet og ta vare på naturen der hvor du ferdes.
Lovfestet i friluftsloven
Retten til fri ferdsel og opphold er forankret i friluftsloven, som ble vedtatt i 1957. Loven avklarer forholdet mellom friluftsliv og grunneierens rett til å disponere egen grunn, og den tar hensyn til begge deler.
At allemannsretten er lovfestet, i og ikke spredt rundt på forskjellige lover eller basert på sedvane, slik situasjonen er i de fleste andre land, gjør den robust og motstandsdyktig.
Både rettigheter og plikter
Allemannsretten gir deg rettigheter, men også plikter, og det er viktig å være klar over at alle rettighetene som allemannsretten gir, er begrenset.
Fri ferdsel og opphold skal foregå uten nevneverdig ulempe for andre. Allemannsretten tar sikte på å regulere bruken, slik at skadene på naturmiljøet blir minimale, og at konfliktnivået dempes. Friluftsloven definerer begrensninger i § 11 om god ferdselskultur.
Noen aktiviteter er så belastende for grunneieren og naturen at de ikke kan regnes blant allemannsrettene, for eksempel paintball.
Allemannsretten trenger gode ambassadører
De fleste vet at vi som bor i Norge kan gå tur i skogen og på fjellet, men allemannsretten trenger gode ambassadører og folk som kan stå opp for den, og forsvare den, for eksempel når noen jager deg bort fra stranden du har brukt i alle år, andre krever betaling av deg for å gå på ski, eller når turgåere slår seg ned med telt på plenen rett foran hytta di.
Den som ikke har kunnskap om egne rettigheter, kan vanskelig forsvare de samme rettighetene. Det er derfor viktig at du vet når du blir utsatt for urett.
Den uskyldige nyttesretten
Ferdsel og opphold blir ofte omtalt som den ”uskyldige nyttesretten”, fordi det normalt ikke vil være noen fornuftige argumenter for grunneieren til å motsette seg den. Dette er hovedreglen, men det er ikke en avgjørende betingelse.
Mange med strandtomt vil ofte hevde at allmennheten kan være til stor sjenanse, selv om allemannsretten er utøvd på en lovlig måte.
Allemannsretten er kulturarv
Allemannsretten bygger på det samme rettsprinsippet som hevd. Det vil si at rett kan dannes ved faktisk bruk, når denne har foregått over lang tid. I Norge har fri ferdsel vært praktisert så langt tilbake i tid som noen har fortegnelse over, og lenge før begrepet friluftsliv kom i bruk.
Allemannsretten sier dermed noe om våre forfedre og deres væremåte og tankesett, og mye av vår livsstil i dag er basert på den. Allemannsretten er det rettslige fundamentet for det naturvennlig og lite ressurskrevende friluftslivet.
Utmark og innmark - hvor gjelder allemannsretten?
I friluftsloven blir begrepene utmark og innmark brukt til å definere og avgrense allemannsretten. Alle kan i utgangspunktet oppholde seg og ferdes fritt til fots og på ski i utmark. På innmark er adgangen sterkt begrenset. I det følgende kan du lese mer om hva som skiller utmark fra innmark.
Begrepet utmark omfatter skog, fjell, myr, lynghei, holmer og skjær, og det utgjør størstedelen av landet. Det meste av arealene som ikke er aktivt i bruk, kan dermed benyttes til friluftsliv, både sommer og vinter.
Når bakken er snødekt eller frosset, kan du også gå over innmark, med unntak av perioden mellom 30. april og 14. oktober.
Hus- og hyttetomter
Hus- og hyttetomter kan ha varierende størrelse. Grunneieren kan bare hevde eksklusiv bruk på den mer private delen av tomten, noe som betyr at du kan ferdes og oppholde deg på deler av tomten som faller utenfor denne.
Det har vært avsagt flere dommer de siste årene som legger premisser for hvor stor den private delen av en hytte- og hustomt kan være. Retten har lagt til grunn at folk som har hus og hytter i strandsonen må forvente å ha allmennheten tettere innpå seg enn personer som bor i mindre attraktive områder. Det betyr at den private sonen er mindre i strandsonen enn ellers.
Du kan ikke bruke områder som er opparbeidet, men du har lov til å ferdes i utmarksdelen av tomten. Grunneieren kan i liten grad utvide den private sonen rundt hus og hytter ved å anlegge plen, legge ut plattinger, grillsteder, bygge redskapsboder, så blomster osv.
Når opparbeidingen består i at det er sådd plen, kan du ferdes på den delen av plenen som ligger i utmark. Det er antatt at vi i stor grad må kunne passere over plenen i utmark, dersom det er nødvendig for å komme videre.
Gjenstander som virker privatiserende i utmark er ulovlige og kan fjernes. Oppgaven med å fjerne ulovlige stengsler ligger primært til kommunen, men etter en endring av friluftslovens § 40, gjeldende fra 1.januar 2012, kan fjerning også vedtas av andre friluftslivsorgan, jf. friluftslovens § 21. Dette gjelder ikke når kommunen har gitt tillatelse med hjemmel i annen lovgivning.
Ligger det flere bygninger sammen, for eksempel i et hyttetun, taler mye for at arealene mellom hyttene er innmark. Det samme gjelder setervoller.
Dyrkede arealer
Du kan ikke ferdes på dyrkede landbruksarealer, som potetland og åkre for raps, korn og grønnsaker, eller frukthager. Det samme gjelder kulturbeite (beitearealer som jevnlig gjødsles) og engslått. Utmarksbeite er regnet som utmark.
Med virkning fra 1. januar 2012 er skogplantefelt utmark. Det betyr at opphold og ferdsel til fots er tillatt. Det må utvises særlig varsomhet, slik at ikke plantet eller naturlig ungskog skades.
Også områder som ligger inne i dyrket mark kan være innmark, som øyer eller områder tett inntil dyrket mark hvor du ikke kan gå uten å måtte gå ut i, eller i kanten av, dyrket mark.
Det å ha en sau beitende i hagen gjør ikke hagen til et dyrket areal. Beitebruken må ha en viss næringsmessig betydning.
Industriområder, tivoli, militære områder og liknende er innmark
Områder som blir utnyttet intensivt vil ofte være regnet som innmark. Industritomter, hvor arealene er nødvendige for driften, og militære områder er eksempel på slike områder. Området rundt et tivoli er også ofte å betrakte som innmark, og særlig når publikum må betale for adgang. Det samme gjelder områder hvor avsperring er nødvendig av sikkerhetsmessige hensyn, for eksempel gamle gruveganger eller sjakter.
Innmark etter en konkret vurdering, eller den såkalte sekkebestemmelsen
Friluftsloven har en såkalt sekkebestemmelse hvor også andre typer areal kan være innmark etter en konkret vurdering. Skader eller ulemper for grunneieren er vesentlig i denne vurderingen. Sekkebestemmelsen har vært brukt i forbindelse med vurdering av hva som er innmark rundt hus og hytter.
I tilfeller hvor grunneieren utsettes for en viss skade og ulempe, samtidig som allmennheten like gjerne kan bruke andre adkomstmuligheter, blir det henvist til sekkebestemmelsen. Bestemmelsen har anvendelse ut over dette, men det skal mye til før arealer kommer inn under denne kategorien innmark.
Ferdselsrett på private veier i utmark
Det er, i følge friluftsloven, ferdselsrett både for gående, syklende og ridende på private veier i utmark. En vei ligger i utmark når det er utmark på minst én side av veien. Det er også ferdselsrett til fots på private veier som ligger i innmark. Unntaket er private veier som går gjennom hus- eller hyttetomter, det vil si innmarksdelen av tomten, og gårdstun.
Syklende, ryttere, eller andre som utøver liknende ferdsel, har med gyldighet fra 1. januar 2012 ferdselsrett på private veier som går gjennom innmark når veien fører til utmark. Retten gjelder ikke organisert aktivitet som sykkelløp og rideklubbaktiviteter, og grunneier kan legge ned forbud når ferdselen kan føre til nevneverdig skade.
Når en privat vei går gjennom et bolig- eller hyttefelt, vil det være avgjørende om den private delen av tomten stopper ved veien, eller om denne også omfatter veien. Dette krever en konkret vurdering av hvor nærme veien huset eller hytten ligger, og hvor markert overgangen mot veien er i terrenget. Dersom det er satt opp et gjerde, eller en hekk mot veien, er det grunn til å anta at veien ligger i utmark og at allmennheten kan bruke den.
Det er antatt at en slik forståelse også kan gjøres gjeldende for veier som ligger med dyrket mark på begge sider. I forbindelse med private veier av en viss størrelse og standard kan det hevdes at innmarka slutter på hver side av veien, og at selve veien derfor ligger i utmark.
Du har ikke lov til å ferdes på veier som går gjennom gårdstun.
Nærmiljø og bymiljø
Du kan ferdes på innmarka, men bare når det ligger snø, eller marka er frosset, og ikke mellom 30. april og 14. oktober. Ferdselsretten gjelder i hovedsak dyrkede områder. Det betyr at du ikke kan gå over hustomter, hyttetomter, hager eller parker, eller inngjerdede arealer.
Eieren kan forby ferdsel på visse typer jordbruksarealer som kan bli skadet av ferdsel om vinteren, for eksempel åkre som er sådd om høsten. Fylkesmannen kan utvide eller innskrenke tiden vi har ferdselsrett på innmark.
Allemannsretten gjelder også i bynære områder, i det som ofte blir omtalt som det offentlige rom. Retten gjelder på fortau, parker og plasser som er tilrettelagt for ferdsel og opphold.
I parker og større anlegg er vi ofte henvist til å bruke spesielt tilrettelagte stier og veier. Du må i stor grad vurdere selv om det også er lov å gå på plener.
Portrom og liknende er ofte av privat karakter, og dermed uten ferdselsrett.
I utkanten av byene kan det være partier av opprinnelig natur, eller områder som er grodd igjen. Her har du rett til å ferdes, dersom forholdene ikke tilsier noe annet. Dette kan være områder som leder ut til større utmarksområder, og som er, eller kan bli, verdifulle. Det er spesielt viktig å ta vare på disse områdene for friluftslivet.
Reglene gjelder ikke på sjøen
Sjøen er verken innmark eller utmark. Reglene for ferdsel i utmark kan derfor ikke uten videre brukes på sjøen. Friluftslovens regler om adgang til å telte 150 meter fra bebodd hus og hytte, og todøgns-reglen, gjelder blant annet ikke for overnatting på sjøen.
Kommersielt friluftsliv og allemannsretten
Det blir stadig vanligere at organisasjoner, bedrifter eller enkeltpersoner tilbyr guidede turer mot betaling. Dette er i utgangspunktet også en allemannsrett. En guide kan ta betaling for å vise vei i terrenget, men ikke for å ferdes i utmark.
Det er en forutsetning at grupper på tur utøver god ferdselskultur (se friluftslovens § 11). Hver enkelt, og gruppen som helhet, må ikke volde skade eller ulempe for grunneieren, eller andre, eller påføre miljøet skade.
Guiden har et særlig ansvar
Selv om det ikke fremgår av friluftsloven, må det kunne legges et særlig ansvar på guider som tar seg betalt for å lede turister og andre i naturen, for eksempel en turleder som fører en gruppe ridende i fjellet.
Guiden bør ha et overordnet tilsyn med gruppen som helhet, slik at for eksempel alle tar med seg søppel fra raste- og overnattingsplasser. Guiden bør videre sørge for at stier og løyper ikke utsettes for slitasje ut over tålegrensen. Om våren bør ferdselen skje med forsiktighet, særlig i fjellet, og turene bør bli lagt utenfor typiske våtmarker.
Betaling for enkel tilrettelegging
Friluftslovens § 14 gir adgang til å ta rimelig betaling for enkel tilrettelegging i forbindelse friluftslivsområder. Som eksempel nevner loven tilgang til badestrand, teltplass eller annet opparbeidet friluftsområde, men grunneieren kan ikke kreve betaling for enhver strandstrekning eller teltplass.
Betalingen kan bare kreves på friluftsområder, og det er forutsatt at grunneier, eller andre, har opparbeidet området for formålet. Avgiften skal være lav, og den gir rammer for hvilke tiltak grunneieren kan kreve dekning for. Er det gjort store investeringer på området, kan det ikke kreves at disse skal dekkes inn ved avgiften i sin helhet.
Avgiften skal også stå i forhold til tiltaket, slik at for eksempel avgiften for tilgangen til et toalett reflekterer bygge- og vedlikeholdskostnadene. Inntektene skal dekke utgifter ved tiltakene. Der er ikke adgang til å kalkulere med overskudd.
Viktig å forhindre konflikt
Du bør ta kontakt med grunneieren hvis du driver organisert og kommersiell virksomhet i ly av allemannsretten, og det foregår over tid og på et avgrenset område. Å ta kontakt på et så tidlig tidspunkt som mulig, kan hindre senere konflikter, som ved etablering av ridesentre. Partene bør sette opp en avtale, hvor de skriftlig redegjør for konfliktdempende tiltak.
I verneområder kan verneforskriftene gi avvikende regler. Friluftsloven viker for bestemmelser fastsatt i andre lover og det er derfor vanlig i verneforskrifter å fastsette at organisert ferdsel krever tillatelse fra forvaltningsmyndigheten. Vi gjør også oppmerksom på at organisert friluftsliv kan ha en mer konkret definisjon i verneforskriftene enn hva som følger av friluftsloven.
Bålbrenning
Å tenne et bål er en av allemannsrettene, selv om dette ikke følger av friluftsloven. Husk bare å bruke tørt virke til brensel, og at du ikke lager bålet på bart fjell. Da vil fjellet kunne sprekke og ta skade. Slokk bålet når du forlater stedet. Det er forbudt å gjøre opp ild i skog og mark i tiden 15. april til 15. september.
Det er også viktig å huske på følgende:
Ikke skad trær hvis det skal sankes ved, bruk tørre kvister. Døde kvister som sitter nederst på stammen på store grantrær er som regel tørre og lette å fyre med. Bjørkenever er fint til opptenning. Ta bare av det ytterste laget, slik at du unngår å skade trærne.
Tips til opptenning av bål
Verneområdene kan ha særegne regler.
Opphold og telting
Det er i utgangspunktet tillatt å ta opphold over alt i utmark, unntaket er når du befinner deg nær opp til der folk bor. Det kan altså være steder hvor du kan gå, men hvor du ikke kan slå deg ned for å sole deg eller bade.
Telt må settes opp mer enn 150 meter fra bebodde hus og hytter, men fra 1. januar 2012 kan Miljøverndepartementet tillate telting også nærmere enn 150 meter. Dersom du har slått det opp i nærheten av der folk bor, kan du bare ha det stående inntil to døgn på samme sted. Da må du flytte teltet ut av området. Loven sier ikke noe om hvor langt du bør flytte det, men du bør flytte det en omtrent en kilometer, avhengig av forholdene på stedet.
Du kan ikke la teltet stå over tid uten at du bruker det. Det er for eksempel ikke lov å la lavvoen stå mens du selv er på jobb.
Å høste fra naturen
Alle kan fritt plukke bær og urter i skogen og på fjellet, med hjemmel i friluftsloven. Når det gjelder blomster og sopp, innfører naturmangfoldloven et forvaltningsprinsipp som tillater plukking eller høsting så langt det ikke truer overlevelsen av den aktuelle bestanden, eller det begrenses ved lov eller vedtak med hjemmel i lov.
Det er altså ikke innført et prinsipp om at alle planter i utgangspunktet er fredet, men det vil likevel og i noe større grad en tidligere være nødvendig å holde seg orientert om hvilke blomster- og sopparter som er fredet.
Vær klar over at det er spesielle regler for å plukke multer i Nordland, Troms og Finnmark. I disse fylkene kan ikke multer på multebærland plukkes dersom eieren eller brukeren uttrykkelig har forbudt det. Selv om eier har forbudt det, kan du plukke multe som fortæres på stedet. I disse fylkene kan altså grunneieren ha enerett til multebærene, hvis de har økonomisk verdi for han eller henne. På statens grunn i Finnmark er retten til å plukke multer i hovedregelen lagt til dem som er bosatt i fylket. Alle har rett til å plukke multer til egen husholdning.
Vær forsiktig med å samle andre typer naturprodukter som stein, mineraler, torv, mose, lav, kristhorn, rikuler, tæger, never og bark. Ønsker du å ta med deg slike naturprodukter må du først spørre grunneier om lov.
På sykkel og til hest
Det er tillatt å sykle og ri på stier og veier i utmarka, og overalt på fjellet. Dette gjelder også liknende typer ferdsel, som med kløvhest og hundeslede. Loven er ikke uttømmende på dette punktet. Generelt er dette aktiviteter som er mer belastende for grunneieren, fordi det setter større spor etter seg enn ferdsel til fots og på ski.
Med virkning fra 1. januar 2012 er det med hjemmel i ny § 3a i friluftsloven tillatt å sykle, ri, ferdes med kløvhest og lignende aktiviteter på vei eller opparbeidet sti i innmark, når veien eller stien fører til utmark. Retten gjelder ikke organisert ferdsel som sykkelløp og rideklubbaktiviteter. Grunneier kan forby slik ferdsel når ferdselen kan føre til nevneverdig skade.
Ridning og sykling kan føre til større skade og slitasje enn når vi ferdes til fots og på ski. Friluftsloven gir derfor, i § 2 annet ledd og § 3a tredje ledd, kommunen mulighet til å regulere ferdsel med hest og sykkel på enkelte strekninger. Normalt vil stier og veier tåle moderat bruk av hest og sykkel, men langt fra alltid. Det er derfor viktig at alle er sitt ansvar bevisst, og at vi ferdes slik at det ikke oppstår skader. Særlig fjellnaturen er sårbar, og skader som oppstår kan ofte bli liggende som sår i landskapet i mange tiår.